Zachary Bris, Pilotprosjektet

 Pilotprosjektet mitt ble Zachary Bris. En svenskeimport som hadde drøye 10.000 kroner igjen før han rundet millionen. Under Forus Open i 2006 brøt han ned i monteløpet. Resultatet ble 40 % avrivning i den overflatiske bøyesenen på venstre frambein. Fremtiden ble plutselig dyster for hesten som hadde 12,8 som rekord og stort sett vært plassert i de løpene han hadde gått. Allikevel bestemte eierne seg for å prøve å få han på beina igjen.

Etter 2 mnd med stamcelle behandling og bokshvile kom han til Stall Pandora 6/6-06. Det var ikke akkurat løpshesten Zachary som kom til stallen. Etter 2 mnd på boks hadde både kiloene og livsgnisten forsvunnet fort. Bevegelsene hans måtte begrenses, samtidig som han fikk tilgang på gress. Resultatet ble at vi flyttet rundt på et lite strømgjerde på ca 5 x 5 meter.

Etter et par uker roet han seg fint ned hos oss, og forsto fort at han faktisk skulle være ute hele dagen!! Han ble fort kompis med min egen Carl Dylan. Og bare etter 1 mnd slapp vi dem ut sammen på et litt større beite. Zachary var skritthalt, og var heldigvis veldig forsiktig med seg selv. Han holdt seg til skritt, og hadde stort sett hodet i bakken. Både kiloene og humøret kom fort tilbake.

Slik gikk de hele sommeren, og i midten av august var det tid for det første veterinær besøket. Vi skulle kun mønstre han for å se hvordan han travet. Han synes det var festelig å endelig få lov til å trave litt. Riktignok var han veldig øm ved trykk på senen, men til Vet. Rennesund sin store forbauselse var hesten haltfri i trav. Med streng beskjed om å fortsette i sammen bane, fikk han gå ute resten av høsten.

Neste veterinær besøk skulle ikke være før i november, og i september begynte vi med små skritte turer. Han gikk på tamp mens jeg red på Carl Dylan, en treningsmetode som ble brukt hele høsten/vinteren. Vi begynte i det små, med turer helt nede i 5 minutter. Etter hvert ble de utvidet til times turer. Vi holdt oss til hardt underlag for å gjøre senen sterk. I november var vi til vår første ultralyd. Treneren var også der. Alle synes beinet hans så helt fryktelig ut, men Zachary var fremdeles haltfri. Han hadde altså tålt den ”treningen” vi hadde gitt han. Ultralyden viste at senen var i ferd med å gro, men at vi hadde meget langt igjen å gå.

Frem mot jul fortsatte vi i samme tempo, altså skritteturer ca 3-4 ganger pr uke. Vi begynte også med litt bakketrening for å øke fleksibiliteten til senen. Dette synes han var fryktelig slitsomt, og for første gang på Stall Pandora ble Zachary Bris svett!! På nyåret satte vi han for første gang i vogn. Snøen hadde laget et godt underlag i treningsløypen vår, så treningen ble utvidet med 1 dag med kjøring i skritt rundt løypa. Også dette gikk problem fritt, selv om vi i ettertid fikk vite at han kunne være svært vanskelig å trene for vogn!

Ønske om å gjøre noe annet enn å skritte begynte å melde seg både hos hest og trener, i februar dro vi derfor igjen nedover til hesteklinikken. Håpet var at vi skulle få klarsignal av Petter til å trave litt. Ny ultralyd ble tatt, og Vet. Myhre var forsiktig optimist. Han mente at hesten tidligst kunne gå løp høsten 2007, hvis alt gikk som forventet og vi ikke fikk noen tilbakeslag. Enda 1 mnd skritt arbeid til mente Petter var nødvendig, men 1.3 tok vi endelig våre første travsteg! Gleden var stor hos oss begge. Så da ble dette vår nye trenings melodi, Zachary fikk trave litt når han var på tamp, og skrittet de dagene han ble kjørt. Sakte men sikkert øket vi mengden med trav intervaller. Spenningen var like stor hver morgen når stallbandagene skulle tas av!! Det så ut som senen taklet de nye anstrengelsene bra. Noen sjokk ble det, som den dagen han sto med en kjempehevelse. På DET beinet. Tårene rant, først av sorg og så av glede da det viste seg at det var et lite sår som hadde laget en lymfangitt!! Etter et par dager var beinet tilbake til sitt gamle igjen!

Før snøen forsvant helt rakk vi å trave han litt i roadcarden også. Nå forsto jeg hva alle mente med at han var litt dum å kjøre. Stri som bare fy, men etter litt prøving fant vi et bitt som fungerte, og vi kunne kjøre uten livet som innsats. Lokalbanen vår ble benyttet så snart snøen forsvant, og Zachary er nok den hesten som har travet flest runder der. Ikke fortest, men helt klart lengst!! Vi lærte hverandre å kjenne, og det var ikke lenger så skummelt å kjøre han. Selv om hver dag bød på nye utfordringer og overraskelser!! Nå ble det mest kjøring, og det passet bra, for i slutten av mai fikk Carl påvist en skade i gaffelbåndet på venstre frambein. Han kunne derfor ikke brukes som følgehest i noen annen gangart enn skritt!! Den syke fører den halte!!!

I mai kom den store dagen for å se om han hadde tålt den nye treningen. Nå begynte det faktisk å kunne kalles trening. 5 dager i uken med kjøring og longering. Av bildene kan man jo se at han også taklet å bli trent som en ekte ridehest!!!! Med helt nytt ultralyd apparat skulle senen igjen lyses. Ikke alle var like optimistiske når de så på beinet hans, det hadde nemlig ikke forandret seg særlig det siste halvåret. Ultralyden viste imidlertid at helingen absolutt var god, ingen nye avrivninger. Petter sto på sitt om at hesten kunne komme til start i løpet av høsten 2007!

Så vi dro hjem igjen fulle av håp, og med streng beskjed om å fortsette sånn over sommeren. Det gjorde vi også. Økte på sakte men sikkert. I løpet av sommeren var vi for første gang på Modum Travbane. En 800 meters bane som gir mulighet til litt større fart enn vår lokalbane på knappe 600 meter! Også dette gikk bra. Vi kjørte en 2400 meter på rundt 25. Han er stri og dum, men så lenge vi holder oss til Pessoa bittet er han regulerbar….sånn halvveis i alle fall!

I slutten av august reiste vi atter engang til Jarlsberg, denne gangen for å kjøre hurtig. Tor Olaf skulle kjøre selv, med Petter og meg ved siden av i bilen. Etter en litt forsiktig start avsluttet Zachary 1.20 siste 1000 meter. Tor Olaf var kjempe fornøyd og mente han aldri hadde kjent hesten så bra!!!! Med avtale om prøveløp den 21.9, dro jeg hjem. Blid som en sol.

Vi fortsatte som vanlig måneden før prøveløpet. 2 ganger i uka var vi på Modum for å kjøre ”fort”. Jeg lot ham aldri dra skikkelig på, men holdt oss på en fart på ca 1.23 på 2400 meter. Han tok alle jobbene bra, og begynte å komme i skikkelig løpsform.

Fredag 21.9 dro Mari, oppasseren hans, og jeg nedover til Jarlsberg. Vi var utrolig nervøse, både for løpet og for faren for at Tor Olaf skulle ta med seg hesten hjem! Men Zachary viste seg dessverre fra sin verste side, og ble bortvist fra start! Han ville ikke volte, og dermed var det over før det hadde begynt!!!!!!  Så da ble det retur til Krøderen, med nye muligheter 2 uker senere. Den 5.10 dro vi ned igjen, samme nervøsitet av samme grunn. Denne gangen skulle Eirik Høitomt kjøre han. Hesten var betraktelig roligere enn sist gang, og voltingen gikk bra. Selv om tøffingen prøvde seg denne gangen også, men ikke like lett med en landschampion!

Han gikk prøveløpet på 17.3! han var helt strålende, og både Mari og jeg var helt i hundre! Dessverre kom vi fort ned på jorden igjen! En storfornøyd trener ville gjerne ha med seg hesten hjem igjen.

Det ble en sørgelig tur hjem. Vi jentene som hadde holdt på med denne noe vanskelige hesten var både stolte og triste! Vi hadde klart det ingen trodde skulle være mulig. Zachary Bris hadde gått en prøveløp! Og beinet så like flott ut! Vi viste jo at han skulle hjem, men allikevel var det trist.

Oppdraget var utført, og vi ønsker hest og eier lykke til videre. Vi skal følge med dere, og pass på beinet hans!!!!